Mort

Nå har jeg rundet 500 kilometer, det skjedde en gang i sist uke. Om mindre enn to uker er det halvmaratonkonkurranse i Stavanger. Jeg kommer ikke til å "slippe opp" mye på treningen, så den blir nok løpt med ganske tunge bein. Det blir spennende å se hvilken tid jeg får. Jeg løp 21,1 kilometer på 1:55:15 på søndag i en flat og fin løype, men den er jo ikke kontrollmålt, så hvis jeg bommet med en kilometer eller to, så var jeg kanskje over to timer likevel. Løypa i Stavanger er ikke helt paddeflat, men den er hvertfall 21097,5 meter lang. Wish me luck!

Vi hadde en liten tordenstorm her forleden kveld, og med vår utsikt var det bedre enn nyttårsaften. Jeg filmet litt med vårt lille kamera, og fanget følgende bildesekvens:

Det er ganske utrolig hvor lyst det var i løpet av disse to-tre tidels sekund. Tilsynelatende lysere enn midt på dagen.

I dag har det vært steikende varmt i Oslo, så jeg var ute av døra klokken 0700 for å løpe langs Akerselva opp til Maridalsvannet, rundt Maridalsvannet, videre til Sognsvann og hjem. 

I følge Polarklokka var turen 28,8 kilometer lang. GPSen påstår at den var 30,3 kilometer. Om to uker skal jeg løpe enda lenger!

Jeg vekslet systematisk mellom å løpe og å gå, men brukte likevel mindre enn tre timer på turen. Nå er jeg temmelig sikker på at jeg er i form til å fullføre et maratonløp.

Det var fint å være ute så tidlig. Det var nesten ingen trafikk i Maridalen. Jeg så kanskje fem biler og en håndfull syklister. Herlig å slippe både varme og trafikk!

Nå er jeg halvveis (i treningskilometer) til startstreken. Hurra!

En ny milepæl er nådd. Til nå har det gått greit. Helgens 21 km økt gikk på 2:02:30, altså raskere enn sist. Løypa var ganske kupert, og vekselvis grus og asfalt. Allerede en dag seinere kjennes beina lette ut. Samtidig skjønner jeg nå at ganske mye skal klaffe for å komme under fire timer på helmaraton. For at det skal være et oppnåelig mål må formen bli bedre.

Den 17 September 2005 ble jeg med Bente Elise på joggetur. Vi skulle "løpe rundt Sognsvann", og jeg hadde antatt at vi skulle løpe et par runder. Etter at vi var kommet i gang fikk jeg vite at vi skulle løpe seks!

Høsten 2005 var jeg i god form. Jeg veide minst 6-7 kilo mindre enn nå, trente seks dager i uka. Likevel hadde jeg ikke løpt noe særlig, og aldri over en mil! Bente Elise hadde trent løping siden Mai 2005 og var i god løpeform.

Det eneste jeg kunne gjøre, var å henge meg på og prøve å se uanstrengt ut. Det holdt faktisk i seks runder, men vel hjemme igjen så sovnet jeg sittende i sofaen.

Seks ganger rundt Sognsvann er nesten en halv maraton. Vi holdt nøyaktig ti kilometer i timen, noe som tilsvarer en halvmaratontid på 2:03:30. Siden dette var en treningstur tillot vi oss noen korte stopper for å drikke, og for å hilse på kjentfolk. Inkluderer vi disse stoppene holdt vi et tempo til 2:13 på halvmaraton.

Denne uken løper jeg en treningstur på 21 kilometer. Det blir andre gang jeg løper så langt, men ikke siste! Forhåpentligvis blir ikke tempoet noe dårligere enn sist.

Løp 10 km på tid i dag (tre runder rundt Sognsvann + 250 meter), og tiden ble 52:07. Det resultatet er jeg godt fornøyd med. I følge the McMillan running calculator gir det et håp om å løpe maraton på ned mot fire timer. Forhåpentligvis vil jeg også komme i bedre form etterhvert. Halvmaraton i Stavanger den 16 August blir spennende. Resultatet derfra blir viktig med tanke på tempostyring i Oslo Maraton.

I utgangspunktet har jeg ikke så dårlig kondisjon, men den er sykkelspesifikk. Å sykle non-stop i fire-fem timer på relativt høy belastning er noe jeg mestrer. Likevel er jeg dårlig til å løpe fordi jeg har løpt lite, og fordi jeg er tung.

Mitt opplegg krever at jeg løper mye for å

• Styrke ledd og sener (Kroppen min er ikke vant til vektbærende aktivitet)
• Herde føtter mot gnagsår
• Styrke løpsmuskulatur
• Forbedre løpsteknikk
• Tilvenne meg å innta næring under løpsbelastning (Dette er mye lettere på sykkel, hvor man kan ta det ganske rolig mens man spiser).

Mål med treningen blir derfor

• Få tilstrekkelig løpstrening (spesifikk trening)
• Finne mitt maratontempo
• Senke vekten til ca 87 kilo så sant dette ikke påvirker overskudd til trening (foreløpig ser dette ut til å gå greit)

Derfor har jeg laget et treningsprogram hvor jeg

1. Etablerer en treningsmengde på ca 40 km per uke
2. Gradvis trapper opp treningsmengden til ca. 60 km per uke.
3. Kjører en test (10 km løp) og en konkurranse (halvmaraton) for å få indikasjon på maratontempo.
4. Trapper ned de siste to-tre ukene før hovedkonkurransen.

Min første løpetur hadde jeg i uke 20, og fram til Oslo maraton i uke 39 har jeg planlagt å løpe rundt 900 kilometer. Skulle jeg bli syk eller skadet vil dette tallet måtte justeres.

I tillegg til løpingen leder jeg en spinningtime i uka med unntak av uke 26-33.

Jeg har mange kilometer igjen før jeg når fram til startstreken i Oslo maraton.

På søndag rundet jeg en milepæl. Siden jeg meldte meg på Oslo Maraton har jeg nå løpt over 100 kilometer på trening! Sammenlagt, naturligvis. Den lengste turen var på 15 kilometer.

Over de neste seks ukene skal jeg trappe opp treningsmengden til over 50 kilometer i uka. Jeg håper beina holder, og at jeg har tid og overskudd til å gjennomføre dette programmet.

Etter å ha løpt en tredelsmaraton (hey - halvmaraton er jo en anerkjent distanse!), innser jeg at en helmaraton blir hardt. Heldigvis har jeg god tid til å forberede hode og kropp, og forkjølelsen er i ferd med å slippe taket. Nå kjenner jeg at det blir lettere å trene.

Da jeg løp i Holmenkollstafetten i år, måtte jeg kaste opp etter 620 meters innsats. I et anfall av hubris har jeg nå meldt meg på til Oslo maraton!

I utgangspunktet synes jeg at 1:59 på 620 meter var ganske fort. Lagets resultat ble også bra. 1:09:00 er Mamuts beste tid noensinne i Holmenkollstafetten. Faktisk er det så bra at jeg må jobbe aktivt for å gjøre meg fortjent til plass på laget i 2009!

Jeg akter å gjennomføre en maraton, og å fortsette å løpe regelmessig etterpå. En tobarnsfar i full jobb har ikke så mye tid til trening, så håpet er at dette ambisiøse målet kan hjelpe meg til å prioritere tid til trening.

For å klare å løpe en maraton, baserer jeg meg delvis på den nye boka til Grete Waitz, og delvis på New York maraton sin treningsplan for nybegynnere.

Tre sentrale milepæler i min plan er:

• 22.06: 10 000 meter på tid.
• 16.08: Stavanger Halvmaraton.
• 28.09: Oslo Maraton.

Mandag ettermiddag startet fødselen. Terje og Harald fikk hånd om Stella og vi dro til Ullevål.

Mens riene ble lengre og sterke, diskuterte kloke hoder tingenes tilstand og tok en viktig beslutning; barnet måtte forløses ved keisersnitt. Etter å ha brukt så mye energi på å psyke seg opp til setefødsel var det nesten en skuffelse.

Selv om det bare gikk et par timer fra beslutningen ble tatt til keisersnittet ble utført, så foregikk det hele likevel i rolige former.

Dermed så minstejenta vår dagens lys allerede klokken 2209 mandag kveld! Her er hun bare en time gammel.

Jeg hadde på forhånd tippet at det ble en jente, og fikk selvsagt rett i det. Siden hun har ligget i seteleie, har hun ikke blitt målt i sin fulle lengde. Hoftene hennes trenger noe tid på å normalisere seg. Likevel ser det ikke så rart ut som jeg hadde fryktet. Halldis, som hun skal hete, veide ca 3500 gram.

I dag fikk Stella oppleve sin nye tilværelse som storesøster. Det gikk veldig bra. Det hjalp nok at Harald var med opp på Ullevål, ellers ville det ha blitt kjedelig ganske fort!

Med mindre enn to uker til termin fikk vi vite at babyen ligger i seteleie. Det kom nokså brått på, siden vi to uker tidligere ble fortalt av jordmor at babyen hadde lagt seg med hodet ned, og at hodet var festet. Her gjelder tydeligvis en anne definisjon av "festet" enn vi hadde forventet. Det er jo også mulig at jordmor tok feil, de er jo ikke ufeilbarlige, selv de mest rutinerte.

En setefødsel høres risikabelt ut, både for mor og barn. Det skal visstnok være både mer smertefullt og mer langvarig enn en fødsel hvor barnet kommer med hodet først. Vår første tanke var derfor at vi ville insistere på keisersnitt.

En kjapp sjekk på nettet viste at utenlands blir det keisersnitt i 80-90% av tilfellene, når barnet ligger i seteleie. I norge har prosentandelen steget fra 3% i 1970, til ca 60% nå. Wikipedia kunne også fortelle meg at vaginal fødsel med seteleie medfører større risiko for barnet og mindre risiko for mor, sammenlignet med keisersnitt. Alt dette så ut til å brekrefte vår intuisjon om at keisersnitt var enkleste løsning.

Har man egentlig fritt valg mellom keisersnitt og vaginal fødsel i Norge? Jeg frytet å møte et helsevesen som prøvde å tvinge oss til å gjøre det "naturlige", for enhver pris. Heldigvis var min frykt ubegrunnet. Vi ble gitt et reellt valg, men vi ble også grundig informert om konsekvenser av valget på kort og lang sikt.

Vi hadde en lang og god samtale med fødselslegen på Ullevål. Det ble gjort grundige målinger og beregninger på både barnets størrelse og størrelsen på bekkenet det må kunne passere gjennom. Barnet ligger i den mest vanlige, minst problematiske versjonen av seteleie (Frank breech). Bekkenet er med god margin stort nok til at barnet kan passere, noe Stellas problemfrie fødsel også beviste. I Norge har disse barna like god statistikk som barn som kommer med hodet først. I tillegg er sjangsen for hastekeisersnitt faktisk mindre i denne gruppen, fordi de som har for lite bekken allrede er silt ut. På grunn av alt dette er det ikke noe poeng i å forsøke å snu barnet.

Å ta keisersnitt ville ha medført større risiko for mor, og økt risiko for komplikasjoner i senere svangerskap. Vi valgte derfor bort dette.

Ullevål har en stor fødeavdeling og mye erfaring med setefødsler, noe vi finner svært betryggende.Vi har fått plass på avdeling B på Ullevål, og nå går vi bare og venter i spenning. Det blir ingen fødsel på ABC-klinikken denne gangen, men kanskje neste gang?

I følge denne artikkelen på aftenposten så er dette ett av fem tiltak som mannspanelet har foreslått for å stanse vold mot kvinner:

• Landsdekkende holdningskampanje skal utfordre idealene og bidra til at menn deltar i debatten og tar kollektivt ansvar for vold mot kvinner.

Jeg håper virkelig at dette er en konsekvens av at Aftenposten totalt har misforstått en uttalelse fra mannspanelet, eventuellt at det dreier seg om en ekstremt klossete formulering fra mannspanelets side.

På et par av sidene jeg leste om Dr. Ferbers metode stod det at det i noen få tilfeller kunne skje at barnet gråt til det kastet opp. Yeah, right! Stella leverte fra første kveld!

Bakgrunn

Stella var syk en periode på høsten, og da vendte hun seg til å sovne ved at vi holdt henne i armene. Siden hun våknet ofte, så endte vi også opp med å la henne sove i dobbeltsenga mellom oss.

Etter at hun ble frisk igjen ble det til at vi fortsatte med dette. Dette begynte så å skli ut enda mer. Før vi visste ordet av det, tok det vanligvis 20 minutter eller mer å få henne til å sovne. I tillegg våknet hun mange ganger på natta og måtte ha kos for å sovne igjen. Sånt er ikke bra når mor er på tjukken og trenger søvnen, og far har en jobb hvor man må være våken og konsentrert.

Metoden

Etter litt research på diverse babysider på nettet bestemte jeg meg for å teste Dr. Ferbers metode. Den passer bra på barn mellom 6 og 18 måneder. Det er en omstridt metode, fordi den i praksis medfører at barnet må gråte både mye, og lenge om gangen. Her er metoden slik jeg tolket den:

Leggetid markeres med faste rutiner (dette hadde vi allerede innarbeidet).

Barnet skal så legges ned i egen seng, og skal sovne på egenhånd. I starten vil ikke barnet forstå dette, og kommer til å gråte. Barnet må trøstes, men dette skjer etter eget tidsskjema, og uten at barnet løftes opp. Trøsten skal ta maks 1-2 minutter. Pausen mellom trøstingen trappes opp, kveld for kveld.

1. Trøst etter 3, 5 og 7 minutter (hvert 7. minutt deretter).
2. Trøst etter 5, 7 og 9 minutter (hvert 9. minutt deretter).
3. Trøst etter 10, 15 og 20-25 minutters pauser deretter.

Bente Elise var skeptisk til å la Stella gråte seg i søvn, så jeg tok hele kontrollen for å unngå at Bente Elise skulle feige ut og bryte mønsteret. Det er såpass viktig å være konsekvent her, at hvis barnet skulle komme til å kaste opp (forutsatt at barnet ikke er sykt, naturligvis), skal man bare tørke opp kjapt og fortsette rutinen.

Praktiske tilpasninger

Siden Stella sover inne hos oss, så flyttet Bente Elise ut på sofaen til ubestemt tid. På enkelte fora på nettet kunne jeg se påstander om at metoden begynner å virke allerede etter en natt eller to, men det hadde jeg ingen forventning om i vårt tilfelle.

Våre faste leggerutiner inkluderer

• Kveldsmat
• Bad
• Skifte til pysj og papirbleie (som vi bare bruker på natta)
• Lese bok i sofaen (ingen tv!)
• Drikke melk på soverommet
• Pusse tenner
• Dempe lyset

Når Stella våknet på natta valgte jeg å gå ut og vente, og å bli ute til hun hadde vært stille en god stund. Det var både for at jeg skulle slippe å høre på gråtingen, og for at Stella skulle slippe å lure på hvorfor jeg forholdt meg passiv i "pausene".

Kveld for kveld

1. Stella stod i senga og gråt mellom hver gang jeg var inne, men hun sovnet etter bare 34 minutter gråting. Det var raskere enn jeg hadde forventet, så jeg ble positivt overrasket. Dessverre våknet hun igjen etter en times tid, og nå ble det verre. Hun gråt til hun begynte å hoste, og etter litt hosting kastet hun opp. Mye. Det var en hard påkjenning å vente utenfor soverommet når det ble stille igjen. Hadde hun sovnet, eller var hun kvalt i sitt eget spy? En grusom tanke. Hun våknet flere ganger denne natta, og til sammen gråt hun i 78 minutter. Hun så heldigvis ikke ut til å klandre meg neste morgen.
2. Stella sovnet etter bare 4 minutter! Neste gang hun våknet var etter at jeg har lagt meg. Hun våknet, reiste seg i senga og trengte trøst mange ganger, og til sammen gråt hun i 47 minutter. Likevel gav innsovningstiden grunnlag for håp.
3. Håpet knust; Stella brukte 50 minutter på å sovne, og spydde i prosessen. Grisete og grusomt. Hun våknet og reiste seg i senga mange ganger utover natta. Periodevis stod hun i senga og ropte "pappa!" med hes stemme. Absolutt verste natt: 105 minutter med gråting. Ikke mye søvn på meg.
4. Var litt bekymret for om Stella var syk, men hun hadde hvertfall ikke feber. Hun sovnet på 4 minutter. Hun våknet et par tre ganger på natta, men jeg registrerte bare 12 minutter med gråting totalt.
5. Sovnet på ett minutt. Hurra! Men så våknet hun og gråt i to lange sekvenser pluss at hun gråt litt innimellom også. Hun holdt på å spy flere ganger. Tilsammen 77 minutter med gråting.
6. Sovnet på 2 minutter. Hun våknet tre ganger, men bare en gang måtte jeg gripe inn. Tilsammen bare 10 minutter meg gråting.
7. Sovnet på 2 minutter. Våknet flere ganger og måtte ha trøst, men nå ligger hun bare i sengen, hun reiser seg ikke opp. Tilsammen 32 minutter gråting.

I uke to ble det omtrent som dag 7, men Stella sovnet inn uten gråting fire av kveldene. Og så var det en natt hvor Stella brukte 30 minutter på å sovne, og gråt i over en time tilsammen.

Hvordan er det nå?

Fra uke tre ble ting enda bedre! Stella går selv inn på soverommet når det er leggetid. Hun sovner oftest inn uten noe gråting. Det bare unntaksvis at vi må gripe inn med trøst på natta, selv om hun våkner og sutrer litt.

Stella sover fra 1900-0630 i egen seng, hver natt. Vi har fått bedre nattesøvn, alle tre. Stella liker å legge seg. Hverdagen har blitt mer koselig og mindre slitsom.

Nå gjelder det bare å holde på rutinene gjennom sykdom, reiser, fødsler, og andre unntakstilstander.

Tenk deg at toget går annenhver time, og at du akkurat kommer for seint til toget! Fryktelig irriterende, ikke sant?

Eller kanskje ikke?

Dette skjedde meg på lørdag - jeg skulle returnere fra Fredrikstad, men på den korte turen til stasjonen, førte en rekke uheldige omstendigheter til at jeg bare kom tidsnok til å se toget forsvinne ut av stasjonen. To timer til neste avgang.

Ble jeg lei meg? Litt - jeg ville jo hjem til kone og barn.

Men så begynte jeg å se den lyse siden; Jeg har strevd med å finne tid og overskudd til å lese i det siste, og her ble jeg plutselig servert tre sammenhengende lesetimer (togturen tar jo også en time). I sekken lå "Spook Country" av William Gibson. Den begynte jeg på for et par måneder siden, men det har gått uutholdelig sakte fram til nå.

Jeg ble ikke helt ferdig på lørdag, det var heller ikke noe mål. Når man leser Gibson må hver side nytes. Men jeg kom på gli med lesingen igjen, og leste til siste side søndag kveld.

Jeg er glad jeg ikke pendler hver dag, men denne gangen var det faktisk litt deilig!

På Friskis&Svettis, hvor jeg er treningsinstruktør, er den vedtatte holdningen til kosthold at det er noe vi ikke skal fokusere så mye på. Litt av poenget med Friskis&Svettis er at vi skal legge til en god vane, altså trening, uten å presse noen til å forandre livsstil på andre måter. Folk må altså få lov til å beholde de uvanene de har, enten de røyker, drikker, eller spiser usunt.

Det er likevel ikke til å komme fra, at mange som tar kontakt med oss instruktører i styrkerommet har spørsmål som relaterer seg til kosthold. Kosthold er et potensielt minefelt. Tenk bare på spiseforstyrrelser - det er mange som har et anstrengt forhold til mat, enten de spiser for mye eller for lite. Derfor har Friskis&Svettis lagt seg på en sunn og trygg linje. Vi forholder oss til det som Statens råd for Ernæring og Fysisk aktivitet (SEF) har kommet fram til, og det er antageligvis nøyaktig de samme kostholdsråd som mora di gav deg. Altså ikke særlig kontroversielt.

Når det gjelder kosttilskudd, så sier vi på F&S at "det har ingen bruk for". SEF sier i sitt faktahefte om kosthold for idrettsutøvere at det kan være aktuelt å vurdere kosttilskudd i enkelte situasjoner, f.eks. i perioder med vektreduksjon.

Jeg har i perioder trent både mye og målrettet. I deler av denne satsningen har jeg selv benyttet meg av (*gisp*) proteinpulver. Det har ingen nektet meg å gjøre, men som instruktør har jeg fått beskjed om følgende:

• Jeg må ikke anbefale noen å bruke proteinpulver så lenge jeg opptrer på vegne av F&S.
• Jeg må aldri drikke proteinpulver blandet i melk eller vann mens jeg er "i tjeneste", i hvert fall ikke slik at noen ser det.

Ut fra de retningslinjer som F&S har lagt seg på, så lyder jo disse reglene både fornuftige og konsekvente, så hvor er så dobbeltmoralen?

Friskis&Svettis pusher proteintilskudd på mosjonistene!

Hva møter en mosjonist som kommer inn på F&S Mølleparken i Oslo? I resepsjonen står det to store og vel belyste kjøleskap som bugner av salgsvarer. Blant dem, to ferdig utblandede proteindrikker. På resepsjonsdisken finnes det hele fire forskjellige proteinbars til salgs.

Jeg har vært på foredrag med antidoping norge i regi av F&S. Der var et av argumentene mot proteinpulver at det er en kostbar måte å få i seg proteiner på. Et kilo protein-barer hos F&S ville kostet meg 571 kroner, og da ville de bare inneholdt 27 energiprosent protein. Det er faktisk mye billigere å kjøpe proteinpulver. Et kilo proteinpulver koster kanskje 200 kroner, og inneholder da nesten hundre prosent myseprotein. Det blir bare 1/8 av prisen!

Et annet argument fra antidoping norge er faren for forurensing av proteinpulveret, at det kan inneholde spor av ulovlige stoffer. Det er uklart for meg hvorfor denne risikoen er lavere i et ferdig utblandet produkt som en proteinbar eller en fitness-shake. Er det ikke den samme myseproteinen som er innblandet?

Når vi selger mosjonistene potensiellt skadelige varer som de i følge vår egen lære ikke har bruk for, skal de hvertfall få betale så det svir!

Stella var våken til klokken 23:15, men da hun først sovnet, sov hun tungt. Dette er utsikten mot sør fra soverommet, og ingenting av dette kunne forstyrre Stellas søvn. Heldigvis.

Noen ganger er jeg bare veldig fornøyd med at vi bor der vi bor.

Hvor ble det av resultater fra cooper testene? Hvor vises stadig oppadpekende formkurver? Ingen steder, faktisk. Hele løpeprosjektet mitt falt i grus etter et par uker med litt magetrøbbel for meg. De ble etterfulgt av uker med søvnmangel ettersom Stella kan være krevende å få til å sove på natta. Nå har jeg kommet over i en latskapsfase hvor jeg ikke gidder å prøve engang!

.. men jeg kan da i det minste teste windows nyeste versjon av live writer, for å se om denne versjonen er hakket bedre enn første gang jeg testet. Da ble jeg nemlig ikke særlig imponert.

Det ser heldivis ut som om man ikke fornekter vitenskapen totalt, slik man får inntrykk av at de religiøse strømninger i f.eks. USA gjør, boken bak heter nemlig "Hva vet du om dinosaurer", og den kunne jeg godt lest for Stella.