Mandag ettermiddag startet fødselen. Terje og Harald fikk hånd om Stella og vi dro til Ullevål.

Mens riene ble lengre og sterke, diskuterte kloke hoder tingenes tilstand og tok en viktig beslutning; barnet måtte forløses ved keisersnitt. Etter å ha brukt så mye energi på å psyke seg opp til setefødsel var det nesten en skuffelse.

Selv om det bare gikk et par timer fra beslutningen ble tatt til keisersnittet ble utført, så foregikk det hele likevel i rolige former.

Dermed så minstejenta vår dagens lys allerede klokken 2209 mandag kveld! Her er hun bare en time gammel.

Jeg hadde på forhånd tippet at det ble en jente, og fikk selvsagt rett i det. Siden hun har ligget i seteleie, har hun ikke blitt målt i sin fulle lengde. Hoftene hennes trenger noe tid på å normalisere seg. Likevel ser det ikke så rart ut som jeg hadde fryktet. Halldis, som hun skal hete, veide ca 3500 gram.

I dag fikk Stella oppleve sin nye tilværelse som storesøster. Det gikk veldig bra. Det hjalp nok at Harald var med opp på Ullevål, ellers ville det ha blitt kjedelig ganske fort!

Med mindre enn to uker til termin fikk vi vite at babyen ligger i seteleie. Det kom nokså brått på, siden vi to uker tidligere ble fortalt av jordmor at babyen hadde lagt seg med hodet ned, og at hodet var festet. Her gjelder tydeligvis en anne definisjon av "festet" enn vi hadde forventet. Det er jo også mulig at jordmor tok feil, de er jo ikke ufeilbarlige, selv de mest rutinerte.

En setefødsel høres risikabelt ut, både for mor og barn. Det skal visstnok være både mer smertefullt og mer langvarig enn en fødsel hvor barnet kommer med hodet først. Vår første tanke var derfor at vi ville insistere på keisersnitt.

En kjapp sjekk på nettet viste at utenlands blir det keisersnitt i 80-90% av tilfellene, når barnet ligger i seteleie. I norge har prosentandelen steget fra 3% i 1970, til ca 60% nå. Wikipedia kunne også fortelle meg at vaginal fødsel med seteleie medfører større risiko for barnet og mindre risiko for mor, sammenlignet med keisersnitt. Alt dette så ut til å brekrefte vår intuisjon om at keisersnitt var enkleste løsning.

Har man egentlig fritt valg mellom keisersnitt og vaginal fødsel i Norge? Jeg frytet å møte et helsevesen som prøvde å tvinge oss til å gjøre det "naturlige", for enhver pris. Heldigvis var min frykt ubegrunnet. Vi ble gitt et reellt valg, men vi ble også grundig informert om konsekvenser av valget på kort og lang sikt.

Vi hadde en lang og god samtale med fødselslegen på Ullevål. Det ble gjort grundige målinger og beregninger på både barnets størrelse og størrelsen på bekkenet det må kunne passere gjennom. Barnet ligger i den mest vanlige, minst problematiske versjonen av seteleie (Frank breech). Bekkenet er med god margin stort nok til at barnet kan passere, noe Stellas problemfrie fødsel også beviste. I Norge har disse barna like god statistikk som barn som kommer med hodet først. I tillegg er sjangsen for hastekeisersnitt faktisk mindre i denne gruppen, fordi de som har for lite bekken allrede er silt ut. På grunn av alt dette er det ikke noe poeng i å forsøke å snu barnet.

Å ta keisersnitt ville ha medført større risiko for mor, og økt risiko for komplikasjoner i senere svangerskap. Vi valgte derfor bort dette.

Ullevål har en stor fødeavdeling og mye erfaring med setefødsler, noe vi finner svært betryggende.Vi har fått plass på avdeling B på Ullevål, og nå går vi bare og venter i spenning. Det blir ingen fødsel på ABC-klinikken denne gangen, men kanskje neste gang?